Reisebrev fra South Australia.
Skrevet av Stefan, reisespesialist i Stockholm.
Med nervøse skritt steg jeg baklengs ned i vannet. Til tross for våtdrakten kjente jeg kulden fra de 15 grader kalde bølgene. Jeg tok et dypt pust, satte regulatoren i munnen og sank sakte ned under overflaten.
Buret jeg befant meg i var omtrent to ganger seks meter og tre meter dypt. Uroen over å være bare noen meter fra selve hovedattraksjonen ble raskt byttet ut med en merkelig ro – og en følelse av å oppleve noe nesten uvirkelig.
Vi var seks personer i buret, alle kjempet vi med å holde balansen mens bølgene kastet oss rundt som i en vaskemaskin. Uten håndtakene på innsiden hadde jeg nok tatt tak i utsiden – noe som neppe hadde vært særlig lurt, med tanke på hvem som beveget seg i mørket utenfor.
Da jeg fortalte søsteren min at jeg skulle til Australia for å gjøre dette, ristet hun på hodet og lurte på om jeg var riktig klok. Men dette hadde jeg drømt om lenge. Det er tross alt ikke mange som kan si at de har vært i havet bare noen meter fra disse havets konger og dronninger – og overlevd for å fortelle om det.
Selv om jeg var beskyttet av et stålbur, kilte det i kroppen å dele vann med en gigantisk fisk med sylskarpe tenner, som uten problem kunne delt meg i to om den hadde villet.
Kvelden før lå jeg på hotellrommet og bladde i brosjyren. Jeg kjente både uro for det ukjente og en barnlig forventning over endelig å skulle møte disse mektige skapningene.
Neptun Islands – der eventyret begynner
Vi befant oss tre timers båttur fra Port Lincoln i South Australia, på vei ut til Neptun Islands. Tidligere samme dag hadde vi svømt med sjøløver – lekne og nysgjerrige, en total kontrast til det som ventet oss senere.
Turen startet i havnen i Port Lincoln med sikkerhetsgjennomgang og signering av kontrakter. Det føltes nesten uvirkelig å skrive under på et papir der det sto at dette var frivillig og risikofylt – men jeg nølte ikke. Dette var et øyeblikk jeg ville oppleve.
Vi dro avgårde i mørket tidlig om morgenen. Bølgene slo mot skroget, men kapteinens ro og guidens trygghet gjorde at vi følte oss sikre. Ombord snakket jeg med andre deltakere – skandinaver, amerikanere og australiere – alle med samme lengsel: å møte Australias hvithai på nært hold.
Når hvithaien viser seg
Vi var delt inn i fire grupper. De to første var nede lenge uten å se en eneste hai. Jeg rakk å bli både nervøs og skuffet. Men så var det vår tur.
Ti minutter etter at jeg hadde glidd ned i buret, dukket den første haien opp. Kort tid etter kom den andre. To hanner, rundt 2,7 meter lange – nesten voksne. De sirklet rundt oss, nysgjerrige, som om de lurte på hvem vi var.
Plutselig forsvant de. Vi trodde det var over. Men så gled hun inn – dronningen. En hunn på 4,5 meter, like lang som en motorbåt. Hun møtte blikket mitt. Det var som om hun gransket oss, lette etter svakheter. Å være så nær et så intelligent vesen, som har eksistert i millioner av år, var ubeskrivelig.
Mannskapet lokket henne nærmere med en fisk på krok. Jeg så hvordan hun dykket, skjøt opp av vannet, tok byttet i kjevene og landet med et enormt plask foran oss. Et øyeblikk av rå styrke og ren skjønnhet.
Et minne for livet
Da våre 30 minutter var over, ville jeg knapt forlate buret. De måtte rope på meg for å få meg opp. Jeg var den siste opp, men med et smil som nok strakk seg fra øre til øre.
På vei tilbake til land gikk jeg gjennom bildene fra GoPro-kameraet mitt. Jeg hadde fått med meg nesten alt. Senere på kvelden kjøpte jeg noen kjøleskapsmagneter i havnen i Port Lincoln – små minner fra et stort eventyr.
Nå pryder de kjøleskapet mitt hjemme i Sverige, der jeg kan bade i Mälaren uten å bekymre meg for hvithai. Men jeg føler meg fortsatt beæret over å ha fått oppleve dette møtet med havets kjemper.
Til deg som vurderer det kan jeg bare si: gjør det. Det er et eventyr du aldri vil glemme.
Kontakt oss hvis du ønsker tilbud på en reise til Australia.
Les også
Reise med barn til Australia
