En vandring gjennom regnskogen – oppdagelser i Abel Tasman nasjonalpark

Reisebrev fra Abel Tasman National Park i New Zealand.
Skrevet av Stefan, reisespesialist i Stockholm.

Tenk deg en varm vår- eller høstmorgen, når fuglene nettopp har våknet og vil fortelle hele verden hvor godt de trives med livet. Til lyden av dette gikk jeg ned i lobbyen på det ganske enkle, men helt godkjente og strandnære hotellet jeg bodde på i Nelson, på nordkysten av Sørøya i New Zealand.

Jeg hadde hørt så mye positivt om en bestemt nasjonalpark i den tempererte regnskogen på Sørøya, og det som virkelig fanget meg i beskrivelsene var noe jeg har nært mitt hjerte – nemlig vandring.

Etter min mening er det den aller beste måten å oppdage en ny by eller destinasjon på. Man bare rusler rundt og lar seg fascinere av det man ser og opplever underveis. Denne følelsen hadde blitt enda sterkere de siste dagene jeg tilbrakte i Nelson – for øvrig en veldig sjarmerende småby med vennlige mennesker.

Etter bare fem minutters venting utenfor hotellet vårt, i overraskende varmt novembersolskinn, kom bussen som skulle ta oss til og fra startpunktet for eventyret vårt – den lille byen Kaiteriteri, rett ved den kjente nasjonalparken Abel Tasman. Her skulle eventyret virkelig begynne.

Kaiteriteri, med vekt på liten og pittoresk, viste seg å være både sjarmerende og koselig. Etter litt provianthandel i nærbutikken og utveksling av bookingnummer mot fysiske fergebilletter, gikk jeg ned i den lysgule, porøse sanden og steg om bord i båten som skulle ta oss videre nordover langs kysten.

Vi som hadde stått opp i otta denne tidlige novembermorgenen, begynte å fylle de lett fuktige plastsetene i sommerlige farger. Jeg var så oppspilt og opptatt med å huske navnet på stranden der jeg skulle hentes, at jeg ikke engang la merke til at vi allerede hadde forlatt den sanddekkede marinaen i Kaiteriteri og var på vei nordover.

Awaroa Beach – det var der jeg skulle gå i land. Man må forhåndsbooke både hvor man vil gå av og hvor man vil hentes, og jeg hadde valgt å bli hentet ved Medlands Beach, cirka fem timers gange lenger sør.

Denne delen av Abel Tasman nasjonalpark og regnskogen byr ikke bare på skog, stier og utkikkspunkter, men også på noen av de vakreste, hvite sandstrendene du kan tenke deg – som Onetahuti Beach og Awaroa Beach, hvor mitt fottureventyr startet.

Siden det var like etter månedsskiftet oktober–november, befant jeg meg på den sørlige halvkule med sommeren rett rundt hjørnet og rundt 15 varmegrader i lufta. Bare to dager tidligere hadde en kraftig storm rammet kysten, stengt flyplassen i Nelson og alle turstiene i nasjonalparken – av sikkerhetsgrunner. Nå var jeg blant de første som fikk gå dem igjen.

Jeg hadde valgt ruten fra Awaroa til Medlands Beach, i den øvre delen av parken – en tur som normalt tar rundt fem timer i rolig tempo, hvis alt går som planlagt. Problemet var bare at noen deler av stien hadde blitt gjørmete, andre var skylt bort, og tidevannet skapte noen ekstra utfordringer. I tillegg øste det ned – særlig her nord, midt i regnskogen.

Alt dette kunne fått selv den mest standhaftige maorikrigeren til å snu. Men for meg, en svensk viking på tur, hadde det motsatt effekt – jeg elsket det.

Bortsett fra noen få barnefamilier fra Australia (som, basert på antrekket, nok ikke helt forsto hva de hadde begitt seg ut på), var jeg den eneste som gikk denne delen av løypa den dagen. Stillheten, isolasjonen og regnet som rant nedover lianer og bladverk gjorde bare opplevelsen enda mer spesiell – som en gave fra naturen selv.

Hele turen gjennom Abel Tasman kan også gjøres som en flerdagers fottur, med overnatting i forhåndsbookede hytter langs ruten. Disse hyttene blir ofte utsolgt samme dag som de legges ut. Den klassiske ruten går fra Marahau i sør til Wainui Bay i nord – en total distanse på ca. 55 kilometer, fordelt på fem hovedetapper.

I tillegg til fotturer finnes det mange muligheter for bading, kajakkpadling og terrengsykling. Enkelte steder, som Awaroa Bay, har også såkalte inlets – tidevannsbekker som leder vann inn fra kysten.

Foruten de enkle, primitive hyttene finnes det en litt mer luksuriøs mulighet – Awaroa Lodge, som ligger i den øvre delen av parken. Her kan man også stoppe for lunsj underveis, selv om man ikke er gjest. Ellers finnes det ingen butikker eller serveringssteder i nasjonalparken, så alt man ønsker å spise og drikke må bæres med. Og som alltid gjelder den gyldne regelen: ta bare med deg minner og bilder – og etterlat kun fotspor i sanden.

Turen min – litt over fem timer, til tross for pøsregn og klissvåte klær – var helt magisk, og jeg anbefaler den på det varmeste til alle som elsker natur og stillhet. Bare følelsen av å bli satt av på en nesten øde strand, langt inne i en av verdens – og New Zealands – mest myteomspunne nasjonalparker, er noe helt unikt.

Å få være en del av naturen på denne måten, under en rolig og ettertenksom vandring, var både en batterilader og hjertestyrker for kropp og sjel. Og det er en opplevelse jeg tar med meg langt inn i den svenske vinteren.

Kombinasjonen av fottur og kajakkpadling – eller det å bare ta båten som sightseeing langs kysten – er også gode alternativer for deg som har litt mer tid. Med minnet friskt i kroppen etter dagens opplevelser, satt jeg i bussen tilbake til den koselige byen Nelson, drømmende om en varm dusj og tørre klær – og merkelig nok begynte jeg allerede å planlegge en retur til dette newzealandske paradiset.

Da vi rullet inn i Nelson, og jeg skimtet hotellet mitt gjennom regndråpene på bussvinduet, kjente jeg på en indre ro og en følelse av lykke – småsmilende og nynnende på en klassiker fra Hollywoods glansdager:

I’m singing in the rain, just singin’ in the rain…

Kontakt oss hvis du ønsker tilbud på en reise til New Zealand og Abel Tasman National Park.